De første tegna på bosetning i området hvor Barcelona ligger i dag, stammer fra neolittisk tid (2000–1500 f.Kr.). De første større bosetningene dukka imidlertid ikke opp før på 600–500-tallet f.Kr., sannsynligvis i form av laietanerne, en iberisk folkegruppe. Under andre punerkrig overtok kartagenerne byen, og den ble grunnlagt på nytt av Hamilcar Barca, faren til Hannibal.[6] Etter byens nederlag mot romerne ble den en romersk koloni, og ble døpt Colonia Julia Augusta Paterna Faventina Barcino, eller Colonia Faventia Julia Augusta Pia Barcino, i år 218 f.Kr.[7] Rundt 15 f.Kr. ble Barcino et castrum (romersk militærleir), med den lille høyden Mons Taber like ved det midlertidige rådhuset ved Plaça de Sant Jaume som sentrum. Handel var imidlertid også viktig for byen i denne perioden, mye takka være en ideell plassering ved kysten. I det andre århundret e.Kr. ble det bygd en mur rundt byen, etter ordre fra Claudius. I det tredje århundret e.Kr. hadde Barcino en befolkning på mellom 4.000 og 8.000.

I år 415 e.Kr. ble byen erobra av vestgoterne. Barcelona var hovedstad i det vestgotiske riket i en kort periode, før den ble flytta til Toledo. På 700-tallet ble Barcelona erobra av den muslimske herskeren Al-Hurr, men ble igjen kristent territorium da Frankerriket erobra byen i 801 og gjorde den til en del av Marca Hispanica. De muslimske angrepa tok ikke slutt, og i 985 ødela troppene til Almanzor så å si hele byen. Grev Borrell II tok fatt på gjenoppbygginga, noe som markerte starten på den såkalte «grevskapsperioden». Under denne perioden ble Barcelona den viktigste byen i Catalonia og også en av de viktigste i Aragóns krone. Byen blomstra og var en av stormaktene ved Middelhavet på 1200- og 1300-tallet, i konkurranse med Genova og Venezia. Innbyggertallet var på rundt 50 000, og bymurene ble utvida flere ganger for å gi større plass. På slutten av 1300-tallet ble byens befolkning tynna kraftig ut som følge av svartedauden, men det var allikevel i denne perioden at store deler av den såkalte gotiske bydelen ble bygd.

Nedgangen starta på 1500-tallet med opp- og nedgangstider, og dette fortsatte i de påfølgende århundrene. Spenningene på grunn av unionen med Castilla, som ble oppretta gjennom ekteskapet mellom Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla, nådde et av sine høydepunkter med det katalanske opprøret fra 1640 til 1651, og seinere med den spanske arvefølgekrigen fra 1706 til 1714, som førte til at Catalonias mista alle sine egne institusjoner. Okkupasjonen av Barcelona av fransk-spanske tropper fant sted 11. september 1714, og fra og med denne dagen styrte Filip V av Spania Catalonia.

Den økonomiske oppgangen som starta på slutten av 1700-tallet og industrialiseringa på 1800-tallet, gjorde at Barcelona på nytt ble et viktig politisk, økonomisk og kulturelt sentrum. Bymurene ble revet, og i 1897 ble seks tilgrensende kommuner innlemma i byen, noe som tillot Barcelona å vokse. Byens urbane vekst fulgte i hovedsak byplanen for den nye bydelen Eixample, som ble utarbeida av Ildefons Cerdà. I 1888 og 1929 arrangerte Barcelona verdensutstillinger. Disse ble også svært viktige for byutviklinga, ettersom man i forkant av begge utstillingene ombygde og moderniserte deler av byen. Rundt århundreskiftet oppsto den såkalte katalanske renaixença (renessansen). Samtidig opplevde Barcelona en arkitektonisk fornyelse gjennom den katalanske modernismen, en variant av art nouveau, som skulle sette et varig preg på byen. Den mest kjente eksponenten for dette er Antoni Gaudí. I 1883 starta han konstruksjonen av katedralen Sagrada Familia. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var anarkister aktive i byen, og i 1909 fant den såkalte Setmana Tràgica («Den tragiske uka») sted; en arbeideroppstand mot tvangsutskriving til krigen i Marokko førte til en uke med anarkistisk vold og nedbrenning av kirker.

Begynnelsen av 1900-tallet var prega av både en ny økonomisk vekst og de nye politiske ideologiene hos befolkninga. Myndighetene starta bygginga av både metroen og havna. Framgangen stoppa imidlertid opp da den spanske borgerkrigen begynte. I tillegg til at Catalonias regjering kjempa for republikken, var Barcelona også prega av interne opprør og slagsmål som ikke engang republikkens regjering kunne kontrollere. Barcelona ble bomba ved flere anledninger, og Francos tropper nådde byen i slutten av januar 1939. Diktatoren fordelte makta i byen, noe som førte til en ukontrollert utvikling med stor innflytting fra resten av Spania, særlig fra sør. Under diktaturet var det katalanske språket forbudt og den katalanske kulturen ble undertrykt. Etter Francos død i 1975 og gjeninnføringa av demokratiet skjedde det en gjenoppblomstring av katalansk kultur både i Barcelona og i resten av Catalonia, og det ble på nytt starta opp kulturelle og urbanistiske prosjekter. Byen arrangerte blant annet et vellykka sommer-OL i 1992 og Forum for kultur i 2004. Barcelona har de siste tiåra gjennomgått en kraftig fornyingsprosess, og har samtidig blitt et av Europas mest populære turistmål.

Les mer!

Introduksjon Barcelona
Geografi og Demografi Barcelona

Legg til kommentarer